Om Norge trekker OL-søknaden...

Da vil kveldsroen senke seg over de tusen hjem -og oljefondet vil forbli urørt. Fremtidige norske pensjonister vil kunne glede seg over en ekstra flaske vin å rutte med - hvert eneste år.

Mer penger til skole, helse, omsorg og breddeidrett vil vi se langt etter. Norge bruker allerede for mye penger på egen velferd, noe som er i ferd med å gjøre økonomien usunn og lite fremtidsrettet.

Fremover vil det handle om å få mer igjen for de pengene som allerede brukes på disse sektorene - og samtidig innrette pengebruken mot trangere tider og mer effektivt offentlig forbruk. Norge putter i dag 30 prosent mer enn sine naboland inn i velferdsbudsjettpostene. De norske velferds -og helseutfordringene løses ikke lenger ved bare å betale seg ut av dem.

Norsk vinteridrett vil, for første gang i historien -og i klartekst, få vite at de ikke lenger har folkets ubetingede støtte i ett og alt. Det har blitt for dyrt for folket å opprettholde en olympisk medaljeelite. Effekten blir motsatt av vertsnasjonseffekten - dvs. motsatt av den opptur-effekten som norsk vinteridrett opplevde i kjølvannet av Lillehammer-OL. Norsk vinteridrett vil heller legge seg på et normalt finsk nivå. Det får holde med ett OL-gull hvert 4. år i fremtiden.
Dessuten gir ikke OL-medaljer noen penger til fellesskapet. Det er penger det handler om. Om valøren og statusen til norsk vinteridrett på toppnivå får seg en knekk, betyr så lite. OL er bare fest og sløsing som varer i noen uker, uansett, - noe folket fint klarer seg foruten. I løpet av sommerhalvåret vil det dessuten bli glemt allikevel.

OL i 2022 blir arrangert i Almaty, Kasakhstan. I 2026 blir vinter-OL arrangert i Montana, USA, og i 2030 står kampen om å få arrangere mellom Tyskland, Sverige, Polen og kanskje Ukraina. IOC klarer å reise kjerringa etter kriseåret de opplevde for 2022-OL.
Norge er imidlertid helt ute av bildet. Å trekke søknaden i siste liten pga. sterk folkelig mobilisering mot å arrangere, var helt nytt i OL-sammenheng, noe som satte lille Norge inn i en helt ny og enestående historisk OL-kontekst.

Dessuten: Etter Oslo kommunes fadese, der kommunen tapte 200 millioner i forsøket på å få arrangere OL, er det ingen andre kommuner i Norge som tør å ta initiativ til en tilsvarende prosess. Vel og bra tenker nok mange. Slik sparer vi enda mer penger som kan avsettes til pensjonsfondet vårt. Lykke kan være så mangt  - Det samme gjelder fellesskapsverdier i et sammfunn.

Hva skjer videre med søknaden om statsgaranti for OL i 2022?

Selve søknaden ligger nå til behandling hos Regjeringen, ved Kulturdepartementet.

Det at Frp allerede har flagget nei til å innvilge søknaden, samtidig som partiet er partner i regjeringen, kompliserer noe -og gjør saken til noe litt utenom det vanlige. 

Høyre som regjeringsparti har ennå ikke tatt formelt stilling til søknaden, men mye tyder på at partiet er positive.
Dermed har vi en regjering som kanskje er splittet i synet på å gi nødvendige garantier til et Oslo OL i 2022 – Samtidig som den skal sende en proposisjon til Stortinget der Regjeringen skal foreslå at Stortinget treffer et endelig vedtak.

Begge partier har gitt klart tydelig uttrykk for at saken må avgjøres i og av Stortinget. Det nærmeste vi kommer en folkeavstemning.
Det at regjeringspartiene kanskje er splittet, er mer et formaliaproblem enn et reellt problem, mest ifht. hvordan saken skal presenteres og legges frem for Stortinget

Kulturdepartementet vil utforme en sak som oversendes Stortinget. Tipper de jobber på spreng med dette nå. Dette blir enten i form av en proposisjon eller en stortingsmelding. Mest sannsynlig en proposisjon med en lang rekke saksfakta, der det til slutt foreslås en delegering til Stortinget om å treffe et vedtak.
For denne saken innebærer vedtaket enten bare et ja eller et nei, - kanskje med noen betingelser?

Det at saken behandles i Kulturdepartementet som er ledet av Høyre gir selvfølgelig en liten påvirkningsfordel for Høyre ved deres kulturminister. En viss påvirkning kan legges inn i hvordan saksfakta presenteres og vinkles i proposisjonen.

Det er viktig å merke seg at saken først havner hos Stortingets familie- og kulturkomité, som også er ledet av en representant fra Høyre. Det vil si at Høyre også her har en liten påvirkningsfordel. Komiteen lager en innstilling (en anbefaling) til Stortinget.
Ofte følger partiene innstillinger fra komiteene, fordi komiteene også reflekterer partisammensetningen på Stortinget for øvrig. Siden denne saken anses som ekstraordinær, er det ikke sikkert det skjer denne gang.
Ingen er bundet til å følge instillingene fra komiteene, selv om det tradisjonelt gjøres i de fleste saker.

Når saken kommer til Stortinget må vi anta et de ulike partiene raskt samler seg om et felles standpunkt, slik Frp allerede har gjort. Det kan også skje at noen partier fristiller sine representanter i denne saken, siden den er spesiell.  

På bakgrunn av at Frp har pålagt alle sine stortingsrepresentanter å stemme imot, vil det imidlertid bli vanskelig for andre partier å oppnå noe flertall for et ja, dersom de fristiller sine representanter ved en avstemning. I så måte kan en si at Frp har lagt et press på de øvrige partiene til å ta et tilsvarende partipolitisk standpunkt.
Iallfall gjelder dette for de største partiene som Høyre og Ap. 

Vi vet at disse partienes stortingsrepresentanter også er splittet i synet på å innvilge garantisøknaden.

Det blir altså en del formaliteter som må oppfylles før vi får et endelig svar fra Stortinget. Sett bort ifra formalitetene er saken ganske enkel, med et ja eller nei svar i en avstemning på Stortinget - og det hele står og faller på hvordan H og Ap stiller seg til saken. 

Vi gjetter at både Høyre og Ap kommer frem til et partistandpunkt om å si ja. Slik blir det et flertall på Stortinget for å innvilge søknaden. 

Men mye er uavklart, så det gjenstår å se. Vi går en spennende høst i møte,,, Partienes endelige standpunkter er neppe avklart før tidligst i september

Om Norge nå skulle trekke OL-søknaden. Hva da?

Om Stortinget innvilger statsgarantien, vet vi omtrent hva vi får: Et tidsriktig norsk OL i Lillehammer-ånd, med en prislapp på knappe 20 mrd. Det er imidlertid behørig motstand mot at det skal bli slik.

Motstanden er hovedsakelig basert på misnøye med IOC, herunder fravær av demokrati, pampetendenser og enkelte overdimensjoner. 

Mange mener et nei fra Norge vil være det mest effektive midlet for å endre IOC og OL. Enkelte har gått så langt som å hevde at et nei fra Norge vil sette et punktum for IOC og OL. 

Det siste setter vi imidlertid på kontoen for overdrivelser. 

Mulig pamper er blaserte, men dumme eller blinde er de ikke. De har for lengst observert og tatt inn over seg alvoret med et manko på folkelig oppslutning bak sitt prosjekt
– uavhengig om Norge trekker seg eller ikke.

Dersom Norge trekker seg, vil utkommet for IOC i 2022 antagelig være Almaty, med et påfølgende reformarbeid. Vi må anta at det blir omfattende. http://www.3wiresports.com/2014/07/15/four-nation-re-think-ioc-bid-process/
IOC har enorme ressurser og vil klare å gjennomføre nødvendige tiltak for få OL til å bli et attraktivt arrangement igjen -som mange nasjoner vil kjempe om å få lov til og arrangere, uten Norges hjelp.
Videre er interessen for -og statusen til OL, både blant utøvere og publikum -og parallelt med denne tilstanden, oppadgående.

Hva vil det føre til for Norge selv, dersom vi  skulle trekke søknaden nå som vi befinner oss i en tetposisjon på oppløpssiden? –og nå som IOC har gitt Norge tillitt, til tross for et prekært fravær av statsgaranti? (joda, selvfølgelig også for IOC s egen del, men dog...)

Det er logisk å tenke at goodwillen, statusen og tilliten til Norge som søkerland vil blekne i IOC-sfæren. Dette innebærer at Norges sjanser til å få tildelt et arrangement i konkurranse med andre land i fremtiden, vil bli svekket. Når mange land kjemper om å få bli arrangør, er marginene små.

Vi må også anta at Sverige kommer på banen igjen som OL-søker. Det er vanskelig å forestille seg at Norge skulle bli foretrukket fremfor Sverige, eller øvrige Europeiske stater, dersom det i fremtiden skulle bli en konkurranse mellom disse om å få arrangere. (Til dere som i all enkelhet mener at Norge bare kan søke senere)
Stockholm trakk seg riktignok også som søker, men da som følge av en ryddig og forutsigbar prosess, og på et tidlig stadium. Norge derimot som følge av en folkelig mobilisering mot OL og IOC. En vesentlig forskjell.

Et nei til garantisøknaden vil også kunne gi langvarige innenrikspolitiske konsekvenser for Norge som potensiell søkernasjon i fremtiden.
Hvilke kommuner vil tørre å ta initiativ til tilsvarende prosesser i fremtiden, dersom Oslo og de øvrige søkerkommunene skulle få avslag nå? Tapet vil kunne beløpe seg til over 200 mill. - Også litt å tenke på for kommuner som skulle vurdere å søke i fremtiden.

Hvilke konsekvenser vil det får det for vår egen eksepsjonelle toppidrett, dens fremtidige status og valør, dersom Norge trekker søknaden nå?
Alle erfaringer viser at vertsnasjons utøvere får en positiv boost. Vil et avbud fra Norge nå gi en omvendt negativ vertsnasjonseffekt?

Enkelte forkjempere har argumentert med at det er "merkelig" å sende utøvere til andre land, dersom vi selv har takket nei til å arrangere. Kanskje tar de feil, eller kanskje utøverne selv vil føle på det? – en slags psykologisk bismak?
Vanskelig å si…

Alt tyder iallfall på at psykologi spiller en essensiell rolle i vinnerkulturer. -og at marginene er mikroskopiske, og for ikke å glemme at vinnerkulturer er svært sårbare. En vinnerkultur er krevende å opprettholde og kan forsvinne som dugg for solen.

Vil vår vinnerkultur oppleve et eventuelt nei til OL nå som et nederlag? Særlig med tanke på at et eventuelt avbud kommer som følge av deres eget folk kjempet for å få stoppet et hjemme-OL?  

Vil de oppleve det som et svikt oppslutning rundt egen innsats, egen idrett og egne prestasjoner? -og vil dette igjen føre til at de eksepsjonlle norske prestasjonene vil reduseres i fremtiden.
Kanskje? Verdt å tenke på iallfall - som en risiko.

Jeg bare spekulerer.

Noen vil kanskje oppfatte spekulasjonene her som et forsøk på svartmaling eller som et ris bak speilet til motstanderne.
Poenget er heller å belyse det faktum at et nei fra Norge nå også vil ha noen baksider og en prislapp.

Ingen kan med sikkerhet si hva akkurat denne prisen vil bli.
Det er kommentarfelt her. Hva tror du om dette temaet? 

Facts and fun facts you might not know about Almaty, Kazakhstan; Winter Olympic contender and rival to Oslo 2022 : 

The Olympic Gold Medalist - 50 km cross-country skiing, Lillehammer 1994, was the famous "red-bearded bear" Vladimir Smirnov, from Kazakhstan.

Almaty former, Alma Ata, is also known for its Medeo speed skating rink with 120 world records until 1986.

Bandy is a major sport in Kazaskthan and the country has won several international championships.

Kazakhstan is the ninth largest country in the world and larger than Western Europe , but the poulation is only approx 15 mill.

Kazakhstan is a unitary state - governed as one single unit in which the central government is supreme and any administrative divisions (subnational units) exercise only powers that their central government chooses to delegate. The great majority of states in the world have a unitary system of government.

Det har aldri vært – og det vil aldri bli noe flertall for å arrangere OL - i noe land

Det har aldri vært flertallsinteresse for toppidrett i noe land. Toppidrettskulturer har alltid utgjort «minoritetskulturer» - dog veldig store og landsdekkende minoriteter med lange tradisjoner
Derfor har det - logisk nok - aldri vært noe flertallsbasert betalingsvilje i noe land for å arrangere OL.
Det vil heller aldri komme.

I tillegg til hva flertallet i et land måtte mene om å arrangere OL, er det også utfordringer innenfor idretten selv. 

Hvorfor skulle de som bedriver eller interesserer seg for sommeridretter støtte ressursbruk til et vinter-OL - og vice versa? 

– og hva med idretter som ikke er med i OL-programmet? 

Ofte oppfattes ekstra ressurser til enkelte idretter å gå på bekostning av ressurser til andre idretter. Særlig i et land som Norge der vi har to idretts-årstider. 

I tillegg er Norge basert på en forhandlingsøkonomi. Omtrent hver eneste idrett har egne særforbund som kjemper for seg og sine egne saker.

Et eksempel er ishokeyfolket med landslagstreneren i spissen, som i disse tider setter et eventuelt OL-arrangement opp mot at de ikke får nok penger til å holde sine ishaller åpent hele året.
Enighet om noe blir stadig vanskeligere i Norge - i et stadig mer differensiert og individualisert samfunn

I dagens opplysningssamfunn ser vi at alle myndighetsanstrengelser for å arrangere et OL lider nederlag i folkeavstemninger eller oponioner.. 

Dette hadde også skjedd tidligere, dersom det samme nasjonale flertallsgrunnlaget hadde blitt lagt til grunn, og forutsatt Internett-demokratiets eksistens. 

Problemene slutter heller ikke med Norge og 2022. 

Vi ser at myndighetene -og de nasjonale idrettsorganisasjoner i USA (med flere byer), samt Hamburg og Paris i disse tider iverksetter prosesser med mål om å arrangere Sommer-OL i 2024. 

Men de har allerede begynt å føle på de samme problemene som 2022-søkerne. 

The Boston Globe kunne for et par dager siden melde om at støtten til å søke om OL i 2024 nå kun var på 47 prosent i Boston, en av de mest aktuelle søkerbyene fra USA: http://www.bostonglobe.com/news/politics/2014/06/26/olympic-size-split/x3YTGa4KR2u7XkufU58WoM/story.html

Myndighetene i de potensielle søkerbyene for 2024-lekene vil altså møte nøyaktig de samme utfordringene og problemene som søkerne til 2022-lekene. Mest sannsynlig vil de aldri klare å få et nasjonalt flertall bak sin søknad.

Norge har imidlertid tradisjon for å støtte mindretalls-interesser. Hele Norges forhandlingsøkonomi består av særforbund som kjemper for å få ressurser til sine egne saker, uten at det diskuteres i hvilken grad disse har et folkeflertall i ryggen eller ikke. Det er denne virkeligheten NIF nå må legge til grunn for sitt videre arbeid med en OL-søknad og andre idrettsrelaterte saker.

I første omgang må sjefen sjøl, IOC, ta inn over seg at ingen demokratiske land i fremtiden vil oppnå noe nasjonalt folkeflertall for å arrangere OL. Ofte ikke engang lokalt, i søkerbyene. - iallfall ikke noe flertall for å betale den prisen som det ser ut til å koste.
Andre forhold enn folkeflertall må derfor legges til grunn. 
Selve finansieringsfundamentet og finansieringsløsningene må evalueres og endres. Idretten selv med IOC må bidra på andre måter og med nye løsninger - nye tanker og tidsriktige ideer..
OL har fortsatt stor internasjonal interesse og - paradoksalt nok - er det et stort folkeflertall for deltagelse i alle land.
Inntektspotensialet er også stort. En nasjon kan godt bidra gjennom statskassen, men kanskje i et mer rimelig monn eller på annet vis? Kanskje også med en litt annen fordeling i folket? Noe mer fra arrangørbyen? - da det er den som vil tjene mest på å arrangere... 
Landet for øvrig føler kanskje ikke at de får noe tilbake som tilsvarer den prisen de er med på å betale. 
Nå handler det uansett om å tenke raskt og kreativt i IOC – de har mange gode muligheter. 
Oslo kan være en utmerket mulighet for utprøving av helt nye og bedre måter -  for fremtidens OL

Stortinget har også et ansvar for moderlig omtanke for nasjonen og fellesskapet - og se ting i et overordnet og langsiktig perspektiv. 
Like visst som det paradoksale ved at fletallet i alle land ønsker å delta i OL, er paradokset og erfaringene at flertallet blir positive til OL, når det først er vedtatt og setter i gang.. 
Da dukker selv de minst sportsinteresserte opp - og de bor gjerne i telt langs løypene for å oppleve atmosfæren og stemningen.. 

TESThttps://twitter.com/oslo2022olympic